Sykkelstrategi i fleire kommunar

Gå- og sykkelstrategi er eit viktig politisk styringsverktøy for å lukkast med ein ambisiøs satsing på gåing og sykling. Slik strategi kan til dømes innehalde kartlagt status og behov for antall/tal kilometer gang- og sykkelløysingar, ei skissering av kva verkemiddel som må vere til stades for å få fleire til å velje sykkel som transportmiddel, samt korleis innsatsen kan målast gjennom eit sykkelrekneskap. Ei rekke kommunar i Vestland har i seinare tid utarbeidd gå- og sykkelstrategiar, med mål om at fleire med enkelheit kan velje bort personbilen, og nytte sykkel i sine daglege gjeremål. Mangelfull tilrettelegging står likevel som ei gjennomgåande hindring, og gjer at sykling ikkje vert opplevd som tilstrekkeleg trygt og effektivt, jf. Nasjonal sykkelstrategi (2014-2023). Med støtte frå fylkeskommunen har Bjørnafjorden kommune og Askøy kommune fått utvikla gå- og sykkelstrategiar, med ambisjonar om å gjere det enklare for innbyggjarane å la bilen stå i framtidå. 

Utfordringar for utviklinga 

Befolkninga si bruk av sykkel blir registrert i dei nasjonale reisevaneundersøkingane. Tal viser at 86 prosent av befolkninga hadde tilgang på sykkel (vanleg sykkel, el-sykkel og by-sykkel) (s.23) i 2022, og at sykkel utgjorde transportmiddel for 5 prosent av alle reisene samme året (s.32). Dette tyder på at fleire har moglegheita til å nytte sykkel som transportmiddel, men vel å la være. 

Slik sykkelinfrastrukturen er i kommunene i dag, blir ofte beskrive som ein hindring for sykkel som eit naturleg førsteval for daglege reiser; sykling på fortau som plutseleg tek slutt, for smale eller som ligg langs bilveg med høg fartsgrense gjer sitt slik at sykling opplevast som ein lite attraktiv reisemåte. Tall fra undersøkingar støttar opp under dette: PROSAM har gjennomført årlege haldningsundersøkingar i Oslo og Akershus siden 1989 og rapport fra 2021 (s.23) viser at fleire ville ha sykla dersom infrastrukturen var betre. Vidare fremgår det også frå kartlegging av Oslosyklisten (s.6) at 1/3 av Oslo-beboerne ville ha sykla meir dersom sykkelvegnettet var tryggare. Ein kan stille spørsmål om Oslobuarane er like positive til auka sykkelutbygging når det går på bekostning av andre funksjonar, som til dømes bilparkering. Resultat frå samme kartlegging viser at 19/20 vil at Oslo kommune skal satse på økt sykling (s.7). Statistikken tyder således til ein moglegheit for å kunne auka auke prosentdelen som brukar sykkel som transportmiddel, gjennom å forbetra infrastrukturen for syklistar. 

Økonomisk gevinst å velge sykling

Dersom fleire går, syklar eller vel kollektivtransport framfor å køyre bil, vil dette gi den enkelte og samfunnet fleire fordelar. Byar og tettstedar kan få forbetra luftkvalitet, mindre bilkøar, reduserte CO2-utslepp, eit roligare trafikkbilete og betre helse for den enkelte. 

For kommunane er målsetjinga at sykling skal opplevast som trygt, og meir attraktivt transportmiddel, og slik bli meir brukt. Økt aktivering og mindre bruk av bil vil ikkje berre gi klimafordelar, men også helsefordelar for innbyggjarane i kommunen. 

 

Kva type utbygging må til?

Bjørnafjorden kommune legg vekt på at det ikkje er naudsynt med store tiltak, men heller små grep for at dei som syklar skal kjenna seg verdsett som trafikantgruppe. Dette kan til dømes gjerast ved å redusera fartsgrensa på visse strekningar, gi syklande dei mest attraktive parkeringsplassane nærast målpunktet, eller generelt gjera det tydeleg at syklande skal prioriterast når det gjeld utbygging, forbetring og vedlikehald av infrastrukturen.

Kommunen erkjenner at det vil ta tid å etablera eit samanhengande sykkelnett i kommunen, og at det ikkje er realistisk å gjennomføra alle naudsynte tiltak i løpet av ein strategiperiode. Strategien legg opp til gradvis forbetring av sykkelnettverket med fokus på dei mest utfordrande punkta og hindringane. Dette kan bidra til å utløyse mykje av potensialet for sykling i Bjørnafjorden-området.

Politisk prioritering